Før det berømte fiskemarkedet i Tsukiji flyttet til Toyosu i 2018, var det et av mine absolutte favorittsteder i Tokyo. Fiskemarkedet og gatene rundt var et foodie-paradis uten like, fylt med fantastiske sushirestauranter til svært overkommelige priser, og en rustikk, ganske kaotisk sjarm som man ikke fant noe annet sted i Tokyo. Fiskemarkedet eksisterte ikke for turistenes skyld, og de som jobbet der virket generelt irriterte over turistenes tilstedeværelse. Uansett hvor mye hensyn man tok, var man alltid i veien, men hvert besøk var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.
Før markedet flyttet, rakk jeg å se den legendariske tunauksjonen flere ganger. De siste årene før flyttingen ble det innført begrensninger på hvor mange besøkende som fikk adgang til auksjonen, så man måtte stå opp veldig tidlig for å sikre seg en plass.
Dette blogginnlegget handler om siste gang jeg så tunauksjonen i Tsukiji. Det hadde lenge versert rykter om at markedet skulle flytte, så en søndag morgen i april 2015 bestemte jeg meg for å dra dit og oppleve tunauksjonen én siste gang.
Kun 120 personer per dag fikk lov til å besøke tunauksjonen, og tillatelsene ble gitt etter førstemann-til-mølla-prinsippet. Jeg satte iPhonen min til å vekke meg kl. 01:30. Den offisielle registreringen av dagens besøkende startet kl. 05:00 om morgenen, men folk begynte allerede å stille seg i kø rundt kl. 02:00. Jeg ankom kl. 02:20 og var nummer ni i køen foran bygningen der registreringen fant sted. Adgangskortene ble utdelt i form av gule vester kl. 03:10, og deretter var det stengt for flere besøkende.
Kl. 03:00 ble vi sluppet inn i et oppvarmet venterom i registreringsbygningen, men det var ingen stoler, så vi måtte sitte på gulvet og vente. Jeg var i den første gruppen, så rundt kl. 05:20 ble vi bedt om å følge med personalet til auksjonshallen. Fra et inngjerdet område midt i den store hallen kunne vi følge med på hvordan tun-kjøperne gikk rundt blant de frosne tunfiskene. Den ytterste delen av halestykket var skåret av for å vise det røde kjøttet inni, og noen av kjøperne smakte til og med på det frosne kjøttet for å bedre vurdere kvaliteten. For Tokyos eksklusive sushirestauranter er det avgjørende å sikre seg markedets beste tunfisk, så det å være tun-kjøper er en ansvarsfull oppgave som krever både erfaring og ekspertise.
O-toro, fatty tuna, er den dyre, fettrike delen fra tunfiskens buk. Den smaker helt fantastisk og er definitivt én av de tre tingene jeg ville tatt med meg om jeg strandet på en øde ø. Under selve auksjonen følte jeg meg litt som løven fra Madagaskar-filmen – jeg så ikke døde fisk, bare endeløse mengder o-toro sushi og sashimi. Kan dere forestille dere hvor mye sushi man kunne laget av én sånn tunfisk? Slurp!
Auksjonen vi fikk se varte bare noen få minutter, men det var morsomt å oppleve. Her er en liten film jeg tok opp:
